Når man på enkelte dager føler det slik at man våkner til en vond drøm istedet for det som er vanlig at man våkner, og tenker heldigvis: det var bare en drøm.
Sånne dager er det faktisk noen av når man er preget av sykdom og tilmålt tid..
Og kanskje man ligger der og smågriner, og tenker på alt og alle man skal forlate. Sånne dager er det også noen av.
Da er det jo fantastisk å stå opp til en hvitveis-hilsen på trappa!! Det varmer ekstra ekstra! Tusen takk til den som har plukket, og bare var og la den der!!
Jeg er veldig glad i hvitveis, og pleier alltid å ha det på bordet på denne tida i forbindelse med bursdag. I år måtte jeg jukse litt og hente noen anemoner jeg har i hagen (første bilde). Greit nok det,
men ingenting er som en lubben hvitveisbukett på lunsjbordet!! Så tusen takk igjen!
Denne deilige buketten er fra et tidligere år.Hvitveisen og andre småting i hverdagen hjelper meg til å ha fokus på livet her og nå, det er det jeg lever...
Det var en stor utfordring når påsken var over å ikke bli værende i tanken på at dette kanskje var den siste påsken for meg. Da blir fokus på hvor lenge kommer jeg til å leve, i stedet for livet og hvordan jeg har det her og nå. Så ser man jo etterhvert. Men det er krevende å holde fast ved rett fokus, det må jeg bare si!
